Av Terese Negaard Sørli og Marita Weierud
Frostating lagmannsrett hadde i en tidligere sak konstatert at Trondheim kommune hadde forstått loven feil, da kommunen mente at endring av hybler i Persaunet militærleir fra "offentlig formål (hybler) til privat formål (hybler)" var en søknadspliktig bruksendring iht plan- og bygningsloven. De fysiske endringene som var foretatt var minimale, da man i stedet for felleskjøkken hadde installert kjøkken i hver enkelt hybel. Kommunen mente imidlertid at det forelå en søknadspliktig bruksendring, da bruken av hyblene ikke lenger var knyttet opp mot en bestemt gruppe av mennesker.
Utbygger tok ut erstatningssak mot kommunen for det tap utbygger hadde lidt som følge av kommunens rettsanvendelsesfeil mht bruksendringen. Vangen Eiendom AS ble i lagmannsretten tilkjent over 18 MNOK i erstatning for sitt tap.
Høyesterett var ikke enig med Frostating lagmannsrett, og kom (enstemmig) til at kommunen måtte frifinnes. Det var ikke grunnlag for erstatning verken på objektivt grunnlag eller med hjemmel i arbeidsgiveransvaret.
Førstvoterende mente at det ”ikke gjelder noen generell regel om objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse", og at selv om det her dreide seg om at forvaltningen hadde feiltolket en hjemmelslov var det ikke grunnlag for at det offentlige skulle hefte på objektivt grunnlag. Førstvoterende viste i denne sammenheng til at det ikke er uvanlig at det på faglig forsvarlig grunnlag kan hevdes ulike tolkninger av en lovhjemmel, samt at objektivt ansvar kan resultere i at forvaltningen blir for tilbakeholden i sin myndighetsutøvelse. Det var videre ingen særlige hensyn som tilsa objektivt ansvar i PBL-saker.
Det ble heller ikke konstatert ansvarsgrunnlag i medhold av arbeidsgiveransvaret. Selv om Frostating lagmannsrett i en tidligere sak hadde kommet til at kommunen hadde tatt feil ved lovtolkningen, mente førstvoterende, med støtte fra de øvrige dommerne, at Trondheim kommunens vurdering av om endringen av bruken av hyblene fra offentlig til privat formål var søknadspliktig bruksendring var forsvarlig.
Det ble her lagt vekt på at den nye bruken berørte flere forhold som ordningen med bruksendring skal ivareta, nemlig planløsning, parkeringsforhold, utomhusareal, adkomstforhold og tekniske anlegg. Dette tilsa at det var behov for bygningsmyndighetene for å vurdere disse forholdene, en vurdering som var "faglig fullt forsvarlig".
Avgjørelsen viser at det materielle spørsmålet om et tiltak krever bruksendringstillatelse er vanskelig. Dessuten viser det at forvaltningen har et visst slingringsmonn når det gjelder lovtolkningsspørsmål, og at selv om domstolene mener at forvaltningens lovtolkning ikke er korrekt, så innebærer det ikke at kommunen automatisk har opptrådt ansvarsbetingende. Så lenge forvaltningens vurdering var forsvarlig – er det ikke grunnlag for å ilegge erstatningsansvar.