Harald Arnkværn er partner og Nicolai Skridshol senioradvokat i Haavind. Artikkelen ble publisert i Dagens Næringsliv 20.11.08.
Last ned pdf-versjon her.
Granskninger har forekommet i århundrer og har vært preget av datidens regime. I dagens Norge har vi kommet langt, men det vil alltid være viktig å forbedre granskningsinstituttet slik at hovedmålet – oppklaring – sikres best mulig.
Granskningstemaer er ubegrenset. En granskning kan gjelde om en økonomisk transaksjon fulgte lovens spilleregler og selskapets etiske prinsipper, en ansattes utøvelse av arbeidsoppgaver, mulig økonomisk utroskap, mobbing, misbruk av forretningshemmeligheter eller innsideinformasjon.
En kan stille spørsmålet om granskninger er nødvendige og om troverdigheten er på et nivå som granskningsinstituttet fortjener. Erfaringsmessig vil pålitelige granskninger resultere i intern og ekstern forbedring for oppdragsgiver, samtidig som de(n) som blir gransket finner prosessen betryggende. Gode resultat oppnås bare dersom de involverte parter respekterer arbeidet, der granskernes hovedmål er å oppklare fremfor å dømme eller å tekke enkelte aktører.
Det er heldigvis sjelden en møter granskere som strukturerer undersøkelsen med manglende kontradiksjon, lite respekt for intervjusitater, og uforklarlige korte tidsfrister. Ved å informere oppdragsgiverne om de krav som stilles til en forsvarlig gjennomført granskning, ved å gi de(n) som blir gransket rimelig tid til å presentere sin versjon av saken, herunder kontrollere relevante dokumenter, egne forklaringer og sitater, bruk av intervjuopptak fremfor oppsummeringer fra intervjuer, avgjør om granskningen vil kunne ansees etterrettelig eller ikke.
Mediene har tidvis reist kritiske spørsmål ved granskningsrapporter, særlig bruken av intervjuer, konklusjonene som fattes, og granskernes habilitet. Vi mener det er avgjørende for granskningsinstituttets troverdighet, at granskerne har tilstrekkelig avstand til oppdragets parter. Det må ikke finnes tvil om at konklusjonen i granskningsrapporten er upåvirket av hvem som er berørt av granskningen, og deres eventuelle behov for konklusjoner.
Granskninger er avhengig av troverdighet, både av rettsøkonomiske, samfunnsøkonomiske og ikke minst av menneskelige hensyn. Situasjonen er alvorlig for oppdragsgiver og de(n) som blir gransket, uavhengig av medienes oppmerksomhet eller ikke. Særlig fordi granskninger ofte kommer i stedet for en juridisk behandling ved en domstol, eller vil være av stor betydning for blant annet etterforskningen i en straffesak istedenfor politietterforskning. Hva innebærer så dette?
Granskninger er et gode når oppdragsgiver er interessert i å avdekke faktum fremfor bestemte konklusjoner, og der de(n) som blir gransket gis en forsvarlig anledning til å besvare granskernes funn. Det er viktig å være seg bevisst avveiningen av hensynet til fremdrift og konklusjon for oppdragsgiver sett opp mot hensynet til de(n) som blir gransket. Vi som får oppdraget med å granske må ofte balansere hensynet til effektivitet opp mot grundighet og hensynet til de(n) som blir gransket, hvorav de siste hensyn må veie tyngst. Uansett finanskrise eller ønske om hurtige konklusjoner, må ikke dette gå på bekostning av en forsvarlig gjennomført granskning. Det er viktig at vi som er gitt den tillit å granske setter de grenser som er nødvendig for en pålitelig gjennomføring av oppdraget, uavhengig av hvem som er oppdragsgiver eller hvem som blir gransket.
I aksjeloven/allmennaksjelovens kapittel 5 og stiftelsesloven paragraf 59, tydeliggjøres de spilleregler som gjelder for granskning. I tillegg arbeides det med en lov om offentlige granskninger, og Advokatforeningen har oppnevnt et ad hoc-utvalg som skal oppstille retningslinjer for medlemmenes arbeid med private granskninger. Det er positivt for granskningsinstituttet at det kommer regler som forhåpentligvis bidrar til å skape forutberegnelighet for de involverte parter.
Vår oppfatning er likevel at fremtidige granskninger vil måtte preges av granskernes selvstendige valg og integritet. Håpet er at fremtidens granskningsinstitutt fortsetter å bli preget av kontradiksjon, grundighet og troverdighet.
Granskninger er et gode, når de brukes med respekt overfor de involverte – uavhengig av om noen skriker etter en eller flere syndebukker. La oss håpe og tro at økningen i antallet granskninger ikke vil redusere kvaliteten.