Norge er i henhold til EØS-avtalen forpliktet til å gjennomføre EUs håndhevelsesdirektiv i norsk rett. Dette innebærer at Norge må innføre regler som innebærer at inngåtte kontrakter kan bli kjent uten virkning i visse tilfeller. Hvilke tilfeller dette er, er nærmere omtalt i artikkel som kan leses her. Vi vil i det følgende knytte noen kommentarer til hvilke konsekvenser det vil få at en kontrakt kjennes ”uten virkning”.
Håndhevelsesdirektivet pålegger Norge å innføre regler om at kontrakter kan kjennes ”uten virkning” i konkrete tilfeller. Direktivet gir imidlertid ingen god veiledning med hensyn til hvilke konsekvenser det skal ha at en kontrakt kjennes ”uten virkning”. I direktivets fortale premiss 21 uttales det at formålet er at kontraktspartenes rettigheter og forpliktelser ikke lenger bør håndheves og oppfylles. Sanksjonen skal dermed innføres på en slik måte at den virker effektiv, forholdsmessig og avskrekkende. Et sentralt formål er videre å gjenopprette konkurransesituasjonen.
Regelverket for offentlige anskaffelser retter seg mot offentlige oppdragsgivere og pålegger disse forpliktelser i forhold til gjennomføringen av offentlige innkjøp. Leverandørene er ikke pliktsubjekter i henhold til regelverket. Tradisjonelt sett har derfor sanksjonene rettet seg mot oppdragsgiver, for eksempel erstatningsansvar og overtredelsesgebyr. Når en kontrakt kjennes ”uten virkning” vil det også få betydning for leverandøren som oppdragsgiver har inngått kontrakt med. Sanksjonens virkning overfor leverandører er ikke særskilt omtalt i håndhevelsesdirektivet. Siden det er oppdragsgiver som er det primære pliktsubjektet i henhold til regelverket, tilsier dette at sanksjonen ikke bør utformes slik at den typisk vil ramme leverandøren hardere enn oppdragsgiver.
Den nasjonale lovgiver har ut over dette relativ stor valgfrihet med hensyn til hvordan det nærmere innholdet i sanksjonen ”uten virkning” skal utformes. Det er imidlertid grunn til å anta at begrepet ”uten virkning” setter en skranke for hvilke rettsvirkninger det kan fastsettes at rettsregelen skal ha. Utvalget antar for eksempel i NOU 2010:2 at det ikke kan innføres regler som medfører at leverandøren automatisk tilkjennes erstatning for den positive kontraktsinteressen. Utvalget kommer imidlertid ikke med forslag til hvordan de erstatningsrettslige problemstillingene skal løses, men overlater dette til domstolene.
Oppdragsgivers medkontrahent vil i nærmere gitte situasjoner kunne være erstatningsrettslig vernet dersom kontrakten blir kjent ”uten virkning”. Utvalget påpeker imidlertid at de kontraktsrettslige erstatningsreglene om etteroppgjør når et kontraktsforhold avsluttes før kontraktsperiodens utløp, ikke nødvendigvis vil gi veiledning. Disse erstatningsreglene bygger på en forutsetning om at kontraktens økonomiske virkninger skal opprettholdes og at medkontrahentens fortjenestetap skal erstattes. Selv om det er oppdragsgiver som er pliktsubjekt etter regelverket, er det ikke opplagt at det skal foreligge et ansvarsgrunnlag overfor medkontrahenten siden reglene ikke tar sikte på å beskytte den medkontrahenten som urettmessig har fått tildelt kontrakt. Utvalget påpeker at en mulig konsekvens av dette er at en medkontrahent i ond tro ikke er erstatningsrettslig vernet og at ond tro under enhver omstendighet aktualiserer nedsettelse eller bortfall av erstatning i henhold til skadeserstatningsloven § 5-1 om medvirkning.
Er derimot leverandøren i aktsom god tro, er det mer nærliggende at det foreligger ansvarsgrunnlag, men utvalget uttaler at erstatning for den positive kontraktsinteressen harmonerer dårlig med sanksjonen ”uten virkning” da kravet til årsakssammenheng vanskelig vil være oppfylt siden medkontrahenten har fått tildelt en kontrakt som følge av oppdragsgivers brudd på regelverket. Det er dermed erstatning for den negative kontraktsinteressen som først og fremst vil være aktuelt, dvs. utgifter medkontrahenten har hatt som følge av at denne har innrettet seg i tillit til at kontrakten er uten virkning. Dette vil kunne være utgifter til kontraktsinngåelse og tap knyttet til avvikling av kontraktsforholdet, for eksempel erstatningskrav fra underleverandører.
Utvalget åpner også for at leverandører som ikke er tildelt kontrakten, kan ha krav på erstatning i gitte tilfeller, for eksempel dersom de har hatt utgifter til å stoppe en ulovlig direkte anskaffelse eller utgifter i forbindelse med å få kjent en kontrakt uten virkning.